”Misjonærer - ikke bistandspenger - er løsningen på Afrikas største problem”, skriver den anerkjente journalisten og ateisten Matthew Parris.

Matthew Parris var ansatt som journalist i den store britiske avisa, The Times, fra 1988 til 2001. Før det var han parlamentsmedlem i Storbritannia og jobbet for utenriksdepartementet. Han er en prisbelønt forfatter og fortsatt engasjert i The Times som ukentlig spaltist.

Observasjon motsier overbevisning
I desember 2008 dro Parris tilbake til Malawi etter 45 år, denne gang for å se arbeidet som den britiske hjelpeorganisasjonen The Times Christmas Appeal driver. - Det inspirerte meg og fornyet min svekkede tro på nødhjelpsprosjekter, forteller han. - Men det å reise i Malawi vekket også en annen tro - en tro jeg har forsøkt å undertrykke hele mitt liv. Denne troen er basert på en observasjon jeg forgjeves har forsøkt å se bort fra helt siden jeg var barn i Afrika. Observasjonen motsier og roter til min ideologiske overbevisning og nekter på en sta måte å passe inn i mitt verdenssyn. Den har gjort til skamme min voksende tro på at det ikke finnes noen Gud.

”Den nye fødsel er virkelig”
- Som en klart uttalt ateist, har jeg blitt overbevist om det enorme bidraget som kristen evangelisering utgjør i Afrika, skriver ateisten, og fortsetter: - De internasjonale hjelpeorganisasjonene alene får ikke jobben gjort. Utdanning og opplæring alene nytter ikke. I Afrika forandrer kristendommen folks hjerter. Den nye fødselen er virkelig. Forandringen er god!

Helbreder virkelig de syke
Matthew Parris pleide å unngå denne sannheten ved å applaudere det praktiske arbeidet til menighetene i Afrika, men syntes det var trist at frelsen var en del av pakken. - Både svarte og hvite kristne som jobber i Afrika helbreder virkelig de syke. De lærer folk å lese og skrive. Og bare den mest hardbarkede sekulære mann eller kvinne vil se på et misjonssykehus eller skole, og si at verden ville vært en bedre plass uten disse. Jeg pleide å tenke at hvis tro var nødvendig for å motivere misjonærer til å hjelpe, så var det greit, men det som var viktig var hjelpen, ikke troen. Men dette stemmer ikke overens med fakta, skriver han. - Tro gjør mer enn å sørge for misjonæren; den overføres også til flokken hans. Dette er den effekten som betyr så enormt masse, og som jeg ikke for mitt bare liv kan unngå å observere.

De kristne var annerledes
I artikkelen forteller Parris om sine erfaringer med afrikanere som jobbet for dem, da han bodde i en tradisjonell afrikansk småby som liten: - De kristne var alltid annerledes. I stedet for å ha undertrykt eller begrenset sine omvendte, virket troen heller til å ha frigjort dem og fått dem til slappe av. De hadde en livlighet, en nysgjerrighet, et engasjement i verden – en likefremhet i omgangen med andre – som var fraværende i tradisjonell afrikansk liv. De sto rakrygget.

Ansiktene forandret
- I en alder av 24 år, mens jeg reiste med bil tvers over det afrikanske kontinentet, ble dette inntrykket forsterket. Fra Algerie til Niger, Nigeria, Kamerun og den Sentralafrikanske Republikk, videre gjennom Kongo til Rwanda, Tanzania og Kenya, kjørte fire studentvenner og jeg vår gamle Land Rover, helt til Nairobi. Vi sov under stjernene.
Etter hvert som vi nådde de mer befolkningsrike og lovløse områdene sør for Sahara, var det viktig at vi hver dag fant et trygt sted innen det ble mørkt. Ofte nær en misjonsstasjon. Hver gang vi kom inn i et område der misjonærer jobbet, måtte vi erkjenne at noe forandret seg i ansiktene på folkene vi passerte og snakket med. Det var noe i øynene deres, måten de snakket direkte til oss, mann-til-mann, uten å se ned eller bort. De hadde ikke blitt mer ærbødige mot fremmede. På noen måter var de mindre ærbødige, men de var mer åpne, forteller forfatteren.

Ærlighet og optimisme
På turen til Malawi i fjor, opplevde Matthew det på samme måten. Han la spesielt merke til at en håndfull av de mest imponerende afrikanske medlemmene av et brønnborings-team, privat var sterke kristne. ”Privat” fordi de jobbet for en helt sekulær hjelpeorganisasjon. Han hørte aldri noen av dem så mye som nevne religion mens de jobbet, men han plukket opp at de måtte være kristne. - Det ville passet meg bra å tro at ærligheten, arbeidsomheten og optimismen de viste, ikke var et resultat av deres personlige tro. Men de var helt klart formet av den kristne forståelse av menneskets plass i universet.

- Kristendommen frigjør!
Ut fra sine observasjoner, kommer ateisten med en sterk beskrivelse av kristentroens frigjørende virkning i tradisjonell stammekultur: - Kristendommen, med dens budskap om en direkte personlig toveis kontakt mellom individet og Gud, uten å gå via stammen som mellomledd, og ikke underordnet noe annet menneske, skjærer rett igjennom det åndelige rammeverket i den afrikanske landsbykulturen. Den tilbyr noe å holde fast på for dem som er utålmodig etter å kaste av stammens knusende gruppetenkning. Dette er svaret på hvorfor og hvordan kristendommen frigjør.

Ressurser og fagkompetanse ikke nok
- De som vil at Afrika skal reise seg og levere i det 21. århundres globale konkurranse, må ikke lure seg selv til å tro at de materielle ressursene og fagkompetanse i det vi kaller utvikling, alene vil være nok til å skape varig forandring. Et helt tankesett må først avløses, skriver Parris treffende, og avslutter med følgende utfordrende scenario:
- Ved å fjerne kristen evangelisering fra den afrikanske ligningen, kan vi etterlate hele kontinentet til en vilkårlig og skadelig miks av Nike, heksedoktorer, mobiltelefoner og macheter.

Kilde og foto: The Times