Camilla Aasen (22) mente at kristne var kjedelige, anonyme og snevre. Vennskapet med en student ved universitetet i Bergen, snudde ikke bare meningene hennes, men hele livet.

Da Camilla flytta på hybel som 15-åring, begynte hun å stille spørsmål ved livet og tilværelsen, men hun fant ikke noe grunnlag for å tro på Gud - så hun begynte å kalle seg agnostiker. Hjemme i Jølster i Sogn og Fjordane hadde hun gått i kirka til jul, påske og ved spesielle anledninger, sammen med familien sin, men hun hadde ikke noe forhold til Gud. Konfirmasjonsopplæringa hadde ikke gjort noen forskjell for henne. Hun var åpen for at det fantes en åndelig realitet i tilværelsen, men ville helst ikke tenke på det.
- Jeg så på kristne som kjedelige, anonyme og snevre mennesker. De som var mer utadretta kristne, hadde bare valgt den kristne forklaringsmodellen fordi de ikke fant andre svar. Med de var dårlige til å forklare seg. Det var klaustrofobisk for meg, forteller hun.

Ekte og helhjerta
- Det som gjorde at jeg endra oppfatning var at jeg møtte kristne som ikke var slik jeg trodde, fortsetter Camilla og forteller historien som begynte høsten 2006: - Ei jente på studiet mitt i Bergen var åpent kristen. Hun var ikke det jeg forventa at en kristen ville være. I starten unngikk jeg henne, fordi jeg kjente at disse spørsmåla var ubehagelige, og jeg merka at hun var veldig vennlig og imøtekommende. Etterhvert ble jeg kjent med henne og hennes kristne venner, og da så jeg at de var helt forskjellig fra det jeg trodde. De var oppegående, vanlige, kule unge mennesker, som forholdt seg til denne samme verden som meg, men med et annet utgangspunkt. Det var en oppvekker. Jeg så at de hadde noe ekte. Det var noe helhjerta med dem. Det var ikke sånn at de hadde ett ansikt i noen situasjoner og et annet i andre, men de var hele i alt det de gjorde. Det opplevde jeg merkelig, imponerende og forfriskende, forklarer Camilla.

Nysgjerrig
Camillas kristne studievenninne overraska med å kunne svare på spørsmål hun ikke hadde fått svar på før. - Hun snakka på en forståelig måte ut fra livet og ikke ut fra teori. En merka at hun ikke var hjernevaska, men at det var liv for henne. Hun viste meg sammenhenger jeg ikke hadde sett før, og forklarte ting jeg hadde sett på som uforståelige. Da begynte jeg å skjønne at det å være kristen ikke var sånn som jeg hadde trodd, smiler Camilla. Så tenker hun litt, og fortsetter: - Jeg så at det handla om å kjenne Gud personlige, og ikke om en vane. Etter hvert inviterte jeg meg selv med på møtet i menigheten hun og vennene hennes var med i. Jeg var blitt nysgjerrig på å finne ut mer. Møtet i Kristent Fellesskap var uvant og merkelig. Folk uttrykte seg mye mer enn det jeg var vant til, men jeg opplevde at det var ekte, og at det ikke var for syns skyld. Jeg fikk en visshet om at Gud var der, og at det var godt.

Ta imot Jesus?
Studenten fra Sogn var mer modig enn de fleste, og gikk fram for å bli bedt for allerede på første møte. - Ja, det ble gitt en invitasjon til å komme fram foran scenen og bli bedt for. Dette var noe jeg ville ha tak i, så jeg gikk fram. Jeg ble stående å se på folk som ba inderlig til Gud. Selv om jeg ikke forsto hva som skjedde, merka jeg at det var noe med det. Andre gang jeg var der, inviterte taleren de som ikke kjente Jesus til å komme og snakke med ham etter møtet. Jeg gjorde det, og da han spurte om jeg ville ta imot Jesus, svarte jeg ja. Det var fortsatt mange ting jeg lurte på, og mens vi snakka sammen, kjente jeg at det var en kamp i hodet mitt. Samtidig kjente jeg inni meg at dette var godt. Siste tanken min før jeg sa ja til å ta imot Jesus, var at det i alle fall ikke kunne skade. Så ba vi sammen, og jeg tok imot Jesus.

Lykkerus
Camilla tok ikke imot Jesus fordi hun hadde problemer. - Jeg hadde et vanlig liv. Det meste av det jeg prøvde på, fikk jeg til, og ting gikk bra for meg på alle måter. Likevel kjente jeg på at det var noe som mangla på en måte - en fred, forklarer hun. Spørsmål om hva som skjedde etter at hun inviterte Jesus inn, får fram latteren:
- I flere uker gikk jeg og ikke helt skjønte hva som hadde skjedd. Jeg kunne gå langs veien og le av meg sjøl fordi jeg hadde blitt frelst. Det var en lykkerus. Selv om jeg ikke var forberedt på det, skjedde det noe med meg da jeg tok imot. Gud gjorde noe med meg, og jeg fikk bekrefta at dette var utrulig bra! Ikke lenge etter at jeg ble frelst, kom jeg opp i noen situasjoner som var veldig utfordrende. Da opplevde jeg veldig sterkt at Gud støttet meg gjennom det. I ettertid er jeg helt sikker på at hvis jeg ikke hadde blitt frelst, hadde jeg ikke greid å stå gjennom de situasjonene. Jeg hadde kommet til å gjøre veldig tåpelige ting. Gud ga meg en sånn fred og trygghet, og mine nye kristne venner støttet meg og viste meg ekte kjærlighet. Uten at jeg ble fortalt så mye, begynte ting bare å forandre seg inni meg. Jeg begynte å se ting på en annen måte. Samvittigheten min ble vekt opp, og jeg fikk klarna blikket, forteller den velformulerte sunnfjordingen.

Kjent med Guds kjærlighet
To uker etter at Camilla tok imot Jesus, ble hun dukka under i menighetens dåpsbasseng. - Det var egentlig ikke noe spørsmål for meg, for jeg skjønte at dåpen det står om i Bibelen er veldig forskjellig fra barnedåpen. At jeg ville bli døpt var jeg sikker på, men jeg forsto ikke helt hvor enkelt det var. Det er en åndelig dimensjon i dåpen som en ikke kan gripe med tanken, slår hun fast, og fortsetter:
- Forandringene i livet var gradvise, men likevel store. Tidligere gikk ting bra ytre sett, men ikke på dypet. Nå er ting bra inni meg - på dypet - uansett hvordan det er ytre sett. Det merkes på veldig mange forskjellige måter. Det å bli kjent med Guds kjærlighet, påvirker hvordan jeg forholder meg til verden. Det å vite at jeg er elska med en ubetinga kjærlighet, har lært meg å elske meg selv og andre - og elske Gud tilbake.

Bibelskole
Da jeg møtte Camilla høsten 2008, få måneder etter at hun var blitt frelst, var hun fulltidselev på Bergen Bibelskole. - Å gi Gud ett år av livet mitt på den måten, var en veldig naturlig ting å gjøre. Jeg hadde ikke noe særlig kjennskap til Bibelen fra før. Det å sette av tid til å sette seg inn i det Gud har åpenbart for oss, var noe jeg så på som veldig verdifullt for min egen vekst og utvikling. Jeg ønska å bli mer kjent med Gud. Jeg har alltid vært ganske målretta i mine valg. Da jeg ble kristen var jeg i gang med en bachelour i sosialantropologi, og så for meg videre studier og en karrière innen dette fagfeltet. Men det å stoppe opp og si til Gud: «Livet mitt er ditt, gjør det du vil!» var viktig for meg. Jeg ville at Han skulle sitte i førersetet i livet mitt og ikke i baksetet. Bibelskolen handler ikke bare om å lese Bibelen, men også sette det ut i praksis.

Det overnaturlige
I en skoletime der bibelskoleklassen ba sammen, kom Camilla med profetord til folk, og flere opplevde Guds kraft da hun ba for dem. Etterpå spurte jeg henne hvordan hun hadde fått disse evnene. - Å begynne å fungere i det overnaturlige, i Åndens gaver, som Bibelen lover oss, kom helt naturlig for meg - uten at jeg visste noe om det på forhånd. Når jeg ba sammen med vennene mine, kunne jeg få en innskytelse som jeg satte ord på. Da fortalte de meg etterpå at det var profetiske ord - at det var Gud som snakka gjennom meg. Det har vært naturlig for meg å vokse inn i ting som jeg ikke var bevisst på før. Etterpå har jeg lest om det i Bibelen, og gjenkjent det. Jeg er fortsatt meg, men jeg har fått noe mer.
- Hva innebærer ordet «frelse» for deg, spør jeg?
- For meg er frelsen er frigjøring i dette livet - en frigjøring fra ting vi ikke trenger å være slaver under, alle de tinga som stjeler oss. Men frelsen har også noe med livet etter døden å gjøre. Vi har en sjel som skal leve evig, og frelsen bestemmer hvordan den evigheten blir, om en skal leve sammen med Gud eller ikke, svarer bibelstudenten konsist.

Framtida i Guds hender
Kristi himmelfartsdag ble Camilla intervjua i radioprogrammet «Juntafil» på P3. Der fortalte hun modig om hva det betyr for henne å være kristen. Høsten 2009 dro hun på utveksling til Kina som en del av studiet i sosialantropologi. Her avslutter hun med noen tanker om framtida si: - Jeg ser for meg en veldig spennende framtid, der Gud bestemmer. Jeg har lagt livet mitt i Guds hender, og jeg ønsker å gjøre det han vil for meg. Det blir nok både utfordringer og vanskeligheter, men også velsignelser. Jeg forventer å gå fra kraft til kraft og fra herlighet til herlighet. Det er det Gud har lovet, og det tror jeg på!