I 1727 bestemte noen kristne i Tyskland seg for å be på skift døgnet rundt. Bønnemøtet varte i over hundre år.

De fem første åra i den såkalte «brødremenigheten» i Sachsen var det lite som minte om åndelig kraft. Det var heller uenighet og krangling som prega miljøet blant de tre hundre medlemmene. I begynnelsen av 1727 ble grev Zinzendorf, som leda menigheten, og noen andre enige om at de skulle be om og jobbe for vekkelse. De begynte å be døgnet rundt, uka gjennom. Og svaret lot ikke vente på seg.

Allerede 12. mai samme år slo Guds kraft ned i menigheten. De kristne glødet, kranglinga stoppa og mange nye tok imot Jesus. At Gud svarte på bønnene deres, fikk dem ikke til å stoppe å be, men å be enda mer. I slutten av august det samme året, var det tjuefire kvinner og tjuefire menn som inngikk en avtale om å be én time hver per døgn, året rundt. Det kontinuerlige bønnemøtet varte i over 100 år. Grev Zinzendorf hadde hele livet dette slagordet: «Jeg har én lidenskap; det er Jesus og Jesus alene».

Bønnen blant moravianerne eller herrnhuterne, som de også ble kalt, resulterte i den første store protestantiske misjonsbevegelse i nyere tid. I 1732 ble de første misjonærene sendt ut. I løpet av tretti år sendte de ut 226 misjonærer til hele verden. I løpet av 200 år sendte de ut 2500 misjonærer. Bevegelsen fikk enorm betydning for moderne misjon. Det var herrnhuterne som ledet Metodistkirkens grunnleggere, John og Charles Wesley, til deres åndelige gjennombrudd, på en stormfull båttur til Amerika. Herrnhuterne var viktige forbilder for den kjente misjonæren William Carey.

De fikk også stor betydning for mange menigheter i Skandinavia.
Det kan også nevnes at bevegelsen kan føres tilbake til martyren Jan Hus, som ble brent levende i 1415.

Informasjonen er blant annet hentet fra
Christianity Today og
Sentermenighetens hjemmeside