En av mine mest gripende opplevelser i 2009 hadde jeg i byen Darjiling, 2200 meter oppe i Himalaya. Her kan du lese historien og se filmen.

Se filmen om familien fra Vest-Bengal på galleriet mitt!

Det var da jeg var i Darjiling i India, 2200 meter oppe i Himalayafjellene, våren 2007, at jeg la merke til to av damene som bar baggasjen vår. At hver av dem kunne bære to kofferter på tilsammen 40 kg hver, pluss ei tung veske, var imponerende. Jeg fikk også vite at de jobba fra tidlig morgen til sene kveld hver dag, sju dager i uka, året gjennom. Men det som gjorde mest inntrykk på meg, var det gode humøret. De spøkte og lo mens de gjorde den umenneskelige jobben.

Tolv barn
Hotell-eieren fortalte at disse to kvinnene var søstre, at de var gift med samme mann og hadde til sammen tolv barn. Mannen jobba visstnok også som bærer, og de eldste barna tok seg av de yngste mens foreldrene var på jobb.
På vei hjem, bestemte jeg meg for at hvis jeg noen gang kom tilbake til Darjiling, skulle jeg finne ut mer om denne familien. To år seinere, i april 2009, fikk jeg muligheten. Her skal du få vite hva jeg fant ut.

Bærere i 17 år
De to søstrene kommer fra en landsby en halvtime fra byen Darjiling. Den ene av dem har gått noen år på skole, men den andre har ingen skole i det hele tatt. I 17 år har de jobbet som bærere. - I landsbyen, der vi kommer fra, er mulighetene for utdanning små, og uten utdanning, har man heller ingen valgmuligheter, sier den ene søsteren. Derfor valgte vi å flytte til byen og få barn der.

-Krangler lite
Mannen, som vi også fikk bli kjent med, forteller at han først gifta seg med den eldste søsteren, og siden med den andre. Han sier at de har det bra sammen og krangler lite. Alt de tjener på bærer-jobbene, går til skolegang for barna. To av barna har fullført åtte og ti år på skolen, og det er bare én som ikke har begynt på skolen ennå.

Satser på skolegang
Mens vi står og snakker sammen, kommer to av sønnene tilfeldigvis forbi. Den ene av dem røper at hans drøm er å bli lege.
Foreldrene forteller at den sterke satsinga på barnas skolegang, først og fremst er med tanke på barnas egen framtid. De ønsker å gi dem mulighetene de selv ikke fikk. Men de har også et håp om at barna etterhvert kan sørge for dem økonomisk, slik at de etter hvert kan trappe ned det tunge arbeidet.

Vondt i kroppen
De tre har en fast plass i byen der folk som trenger hjelp med bæring kan kontakte dem. I perioder har de noen faste oppdrag, for eksempel med bæring av fulle bruskasser tidlig på morgenen, men ellers er det turistene som sørger for at de overlever. Den ene av kvinnene har nettopp avsluttet en godt betalt jobb, der hun bar noen kofferter i omtrent 20 minutter med pauser. Siden de som leide henne var turister, fikk hun 5 kroner for jobben, men hun gjør også tilsvarende jobber for lavere pris. Jeg spør om ikke de blir veldig slitne av all bæringa. De innrømmer da at de får vondt både i rygg, nakk, hode, knær og i resten av kroppen. Men sier at de må bare holde ut.

Fem kvadratmeter
Den gode samtalen, ender opp med at jeg blir invitert til å besøke familien i deres hjem. Jeg er ikke forberedt på det jeg skal møte der.
Mannen går foran oss ned trappa til et sted der det er et offentlig toalett. Pastor Jyoti og jeg blir bedt om å følge etter. Nede er det helt mørkt og det stinker som i et fjøs. Vi slår på lommelykta vi har med oss, og ser at mannen går inn ei lita dør noen meter borti gangen. Når vi følger etter, ser vi at han har gått inn i et lite rom, på kanskje 5 kvadrat, og det er kanskje 1,70 under taket. Alle barna har fått vite at vi skulle komme på besøk, og snart er hele familien samla. Det er ikke plass til halvparten av oss inne i rommet, så de fleste barna står ute i gangen med åpen dør.

15 mennesker bor her
Jeg tror lenge at dette er et slags hvile- og spiserom som de bruker i løpet av dagen mens de jobber i byen, og at de har et ordentlig hus et stykke unna. Etter hvert går det opp for meg at dette er huset de bor i. 15 mennesker! Vi får vite at mannen i huset faktisk har bodd her i tretti år.

Sover rett på gulvet
Benken de sitter på, og som tar nesten halve rommet, er senga der de voksne, pluss de minste barna ligger. Det lave taket over oss, er gulvet til et soverom som er 80-90 cm høyt. Der er der resten av barna sover - rett på gulvet, uten noen form for madrasser eller tepper. Kanskje åtte eller ni barn - flere av dem tenåringer - ved siden av hverandre. Den eldste av dem heter Krishna og er 22 år. Luka som går opp til soverommet, er så trang at jeg ikke har mulighet for å komme opp der. Dessuten er luka helt inni ene hjørnet.
Familien har ei kokeplate, men ikke innlagt vann, så de må hente vann i ei plastkanne. De er heldige som har det offentlige toalettet de kan bruke. Men de har ingen form for bad. Eventuell kroppsvask foregår ute, bak huset.

Den første som spør
Jeg stiller en del spørsmål om hvordan de lever, hvordan de har det og om det er noe vi kan hjelpe dem med. Omsorgen vi viser gjør tydeligvis inntrykk på dem, for mannen sier: «Du er den første som noen gang har brydd deg med vår situasjon. Gjennom alle de åra jeg har jobbet som bærer, har jeg sikkert hjulpet hundretusener av turister, men aldri har noen spurt hvordan jeg har det.
Jeg har ikke trodd at Gud ser oss, men nå - etter at han har sendt en mann fra et land langt borte for å besøke oss - forstår jeg at han bryr seg. Du er den første turisten som noen gang har vært inne i vårt hjem.

Skolebøker, klær og sko
Jeg ber Krishna om å sette opp ei liste over ting de trenger, og etter tre dager - og flere påminnelser - kommer han og forteller at det de trenger er skolebøker, klær og sko. Før jeg drar, rekker jeg å besøke familien to ganger til. Jeg snakker med dem om muligheten for å flytte til et større hus, men det virker ikke som de ser verken behovet eller muligheten for at det kan skje.

Brev fra en venn
Den dagen vi skal reise, kommer foreldrene og flere av barna for å ta farvel med oss. Mannen holder rundt meg, og takker mens tårene renner. Her er utdrag fra et brev de ga meg:

Kjære venn! Vi kan ikke uttrykke den takknemlighet vi føler. Etter at vi møtte deg, har våre tanker blitt forandra. Vi trodde at Gud ikke kunne komme til vår syndige verden, men nå ser vi annerledes på det. Vi trodde vi var alene, men nå forstår vi at Gud er nær og tenker på oss. Til den plassen der vi spiser, sover og snakker om våre problemer, sendte Gud en mann. Da han oppmuntra oss, var det som vi våkna opp av søvnen. Vi har aldri opplevd sånn kjærlighet. Nå forstår vi at vi også er mennesker, og at vi kan forvente gode ting. Vi kan smile midt i vanskelighetene, og på den måten glemme problemene våre.
Du har hjulpet oss! Takk! Fra din venn Mambador med familie.